I Bertes fotspor

Det er ikke mye som slår Vassfardalen. Det er noe med disse vannene, elvene og dammene omkranset av formfulle topper. Det er så vakkert at pulsen øker ved synet av det. En slags forelskelse egentlig. Og midt i denne dalen bodde Berte Skrukkefyllhaugen. Hun må også ha vært forelsket, for livet her var ikke for hvem som helst. Det var et liv i ytterste fattigdom, under svært enkle kår. Vi snakker om et stykk tøff og driftig dame, en av de mest omtalte personligheter fra Vassfarets historie, kjent for sin intelligens og taleevne.

Bertevegen

Vi fulgte Bertevegen fra Veneli, gjennom Styggedalen og ned Greineløken. Veien fra Veneli og ned til Vassfardalen er stengt med bom, så fra denne siden er man nødt til å ta bena fatt. Stien starter noen hundre meter etter bommen, på høyre hånd, godt skiltet og merket. Etter en stund på skogsti, kom vi ut på en skogsvei med dype hjulspor, og herfra var det litt vanskelig å finne tilbake til stien. Vi fulgte hjulsporene til veien delte seg og skimtet såvidt et blått merke midt i krysset som tok oss videre på sti ned mot Greineløken.

Mens man går her, og barna begynner å spørre om det er langt igjen, kan man ikke unngå å tenke på at Berte også gikk denne stien, hele veien til Flå, eller i motsatt retning til Hedalen, de gangene det var nødvendig. Sommer som vinter, uten anlagt vei slik det er nå. De som bodde i Vassfaret var selvberget med mye, men måtte skaffe enkelte forsyninger med jevne mellomrom. Da var det bare å ta bena eller skiene fatt. Da Berte sto for presten gikk hun på ski til Flå, og hver tur tok tre dager. To på ski frem og tilbake, og en til selvet møtet med presten.

Skrukkefyllhaugen

Nede i Vassfardalen ender Bertevegen ved brua som går over elven mellom Greineløken og Skrukkefylla . Etter utforskning ved elva fulgte vi stien langs elveløpet mot Skrukkefylla og den gamle boplassen Skrukkefyllhaugen.

Elven mellom Greineløken og Skrukkefylla

Skrukkefyllhaugen ble ryddet av Bertes foreldre, og hun ble født her i 1854. Hun vokste opp som enebarn sammen med begge foreldrene sine, og fødte selv to barn der. Etter at foreldrene døde drev hun hele boplassen på egenhånd i mange år, med ansvar for to barn, og alt hva det innebar av arbeid og slit for å holde sulten fra livet og varmen i kroppen. Hun ventet i det lengste med å gifte seg, og var rundt 40 år da hun til slutt giftet seg med «Fanten» Ola Svendsen. Hun er kjent for å ha uttalt «ekteskapet har mange sorger, men sølibatet ingen gleder».

Etter giftermålet ble de visstnok jaget fra stedet av fattigkommisjonen i Hedalen, som var redd for at de skulle bli en økonomisk byrde for dem. Da Berte dro tilbake for å hente dyra noe senere, var stua brent ned. Lenge var det ikke noe spor etter denne gamle boplassen i Vassfaret, før folka bak vassfaropplevelser.no overtok tomta og bygget det opp igjen. Det sto ferdig i 2012, og i dag leies stedet ut. Har du lyst til å kjenne litt på historiens sus, samt oppleve vakre Vassfaret kan du tilbringe en natt eller mange her.

Returen

Bertes dragning mot Vassfaret ble for sterk, og etter et par år i Hallingdal klarte hun ikke holde seg unna lenger. Hun, mannen og sønnen Anton fikk etterhvert husvære i Hallingvika, og ekteparet ble der helt frem til 1921, som de siste fastboende i Vassfaret. Berte døde på Flå sykehjem i 1921, hele 95 år gammel. Hun var blant de siste som kunne fortelle om livet i Vassfaret. På grunn av sin veltalenhet og gode minne var hun et yndet intervjuobjekt helt til det siste.

Turfølget vårt måtte også forlate Skrukkefyllhaugen for denne gang. Vi fulgte stien videre langs elven mot Nevlingen, krysset over dammen der, og fulgte stien forbi Hallingtjern opp til bilveien som tok oss resten av veien tilbake til Veneli.

Sti langs den ille dammen Skrukkefylla
Hallingtjern

Alternativt går det også en skogssti opp til Veneli et lite stykke opp i veien. En nydelig tur, også godt egnet for barn som tåler å gå litt.

Saulifjell, en gjenganger.

Saulifjell ligger like utenfor selve Vassfarområdet, på Flå-siden av dalen. Dette var den første oppdagelsesferden vi gjennomførte etter at snøen gikk den første våren som hytteeiere. Siden har vi vært her flere ganger – vår sommer og høst, med og uten barn og venner. En av våre absolutte favoritter altså. Ikke bare fordi området er lett tilgjengelig med gåavstand fra hytta, det er også en skikkelig fin tur.

Flere veier til Rom

Saulifjell kan nås fra flere hold, via Blåfjell og/eller Ormevatn, via Dagalifjell og fra Kvitjernveien helt i andre enden. Vi pleier imidlertid å gå fra Sætra i enden av Sauliveien, ved Dagalitjern. Dette er en bomvei, så du kan ikke kjøre helt frem med bil, men sætra kan fint nås til fots fra hovedveien.

Når du kommer inn på sætra fra Sauliveien ligger det en mørk koie på venstre hånd, og derfra går det en sti bort til bekken som følger denne oppover mot Grisetjern. Før du kommer helt opp dit deler stien seg, og du finner et skilt mot venstre til Saulifjell og Kaggtjern. Fortsetter du rett frem kommer du som sagt til Grisetjern. De som er kjent vet at begge veier fører til topps, men det er lettere å følge skiltet om du er førstereis. Kaggtjern er et sjarmerende lite fjellvann ca halvveis opp, og vi tar alltid en liten pause her.

Pause ved Kaggtjern

Stien går på tjernets venstre side og er lett å følge oppover fjellet. Terrenget oppover er nydelig. En gang var vi så heldige å få se en rev danse oppover foran oss (mannen mener det var en ulv, her strides de ulærde). Når du er nesten oppe står du midt mellom to topper og må velge en av dem, eller ta en om gangen. Jeg vil anbefale begge.

Nesten oppe, her må du velge
Rast på venstre topp

Fra begge toppene går det også stier som strekker seg kilometervis i begge retninger av det langstrakte fjellet, blant annet mot Blåfjell hvis du velger toppen til høyre. Vi har som regel gått ned igjen etter en rast på toppen. Enten samme vei, eller på stien som slynger seg bortover fra høyre topp og så ned til høyre mot Grisetjern. Det er en fin runde, men den er ikke skiltet. Stien brekker av før du kommer til Ormevatn eller Dagalifjell. Vel nede ved Grisetjern er det lett å finne stien som går ned igjen til sætra som var utgangspunktet for turen, bare følg bekken.