Hjelp, jeg er hytteeier!

Jeg hadde ikke lyst på hytte. Virkelig ikke. I alle fall ikke på fjellet. Jeg har få hytte- eller turerfaringer fra oppveksten, jeg jakter ikke, jeg fisker ikke. Langt utenfor min referanseramme altså, på alle måter. Som min mann en gang påpekte – vi er jo ikke hyttefolk!

Vi har riktignok snyltet litt på svigerinne og svogers hytte i Hedalen gjennom noen år. Det var slik bekjentskapet med Vassfaret ble stiftet. Ganske behagelig å ha tilgang til hytte uten noe pes med vedlikehold og drift. Vi elsket den hytta – svært enkel, uten innlagt vann og strøm. Vi elsket å være der, og vi elsket området. Den ble vår inngangsport til friluftslivet, for vår egen del og for våre to barn. Vi ble tatt med til gamle bjørnehi, til deilige strender, til luftige topper og kule fosser. På skiturer i Fledda og på Reset. Til dette sagnomsuste området med sin rike historie. Vi var solgt. Men egen hytte? nei takk, ikke noe for meg!

Så skjedde det noe, det snek seg ikke på, det kom plutselig. Som kasta på meg. Jeg husker øyeblikket veldig klart. Det er uvisst hva som utløste det, men jeg fikk lyst. Lyst på hytte. Skikkelig liksom. Lysten regelrett skyllet over meg.

Mannen lot seg overtale, vi gjorde kort prosess, kun en visning og vipps så var vi hytteeiere! I Flå, på den andre siden av Vassfaret. Det gikk veldig fort… Herregud, var dette egentlig lurt? Vi som ikke er hyttefolk! Får vi til dette her?

Jeg skal innrømme at det noen ganger har føltes litt overveldende, og vi må finne ut av ting mens vi går, men jeg har aldri angret. Ikke engang når rørene på badet spruta eller aggregatet tok kvelden. Ikke når hele hytta måtte beises, ikke når jeg går og plukker bæsj etter sauene eller vi kommer opp til minus 25 inne i hytta. Jeg tror, når jeg tenker meg om, at det faktisk er blant det lureste jeg har gjort.